Skal jeg...

..begynne med hest igjen tro? Jeg har vrt interessert i hest og lest alt jeg kom over fra jeg var seks r (mammas strste fortvilelse, for jeg var heeelt besatt). Da jeg var ni eller ti r, mtte mamma en annen forelder p hndballkamp, og denne kunne fortelle om en flott og billig stall i sykkelavstand. Ikke lenge etter var jeg forrytter to dager i uka for en skikkelig slem liten Welsh Mountain ponni. Hun var sur og grinete og jeg hadde kun gtt ett nybegynnerkurs.

Men fy sren s moro det var! Og mer moro ble det, da jeg etterhvertf fikk prve meg p den steste fjordingen i Sandefjord:) Denne fjordingen var min store kjrlighet i godt over seks r, helt til jeg forelsket meg i en varmblods ringshingst som faktisk ble fdt i stallen. Ei venninne av meg hadde egentlig hovedansvaret for den, men jeg synes hun gjorde en grusomt drlig jobb, og da det i tillegg viste seg at stakkaren hadde lus, ja da tok jeg bare over hele ringen. Litt slemt, men snn jeg husker det s ble vi ikke s veldig uvenner:P

Denne ringen het Little Wotan, og jeg tror nr jeg tenker etter at det var flere forskjellige som var innom og stelte med denne stakkars. Likevel var han underernrt med stor mage og ingen muskler, masse vinterpels og lus da. Nr jeg ser han for meg n kan jeg nesten grine. Jeg var n snart 16 r og kunne kjre aviser med mopeden min, s det gjorde jeg for f penger til stalleia og ordentlig fr og hy. Og s ble lillegutten helt min:D Han endret utseende svrt raskt, og samtidig vokste han vel femten cm i hyden. Han ble ikke s hy, 150cm bare- lite til vre varmblods- men det er nok fordi han var s underernrt det frste ret stakkars. Og som vi trente og dullet, jeg og Wotan, og etterhvert som han ble over tre r gammel startet jeg litt tilridning.

Gjett om det var stas. Og det mener jeg han syntes ogs, for han gikk s stolt med hevet hode og ivrige steg. Stingen. Jeg hadde vrt ivrig p longeringen, s han visste godt hva salen var, og vi hadde brukt hjelpetyler s han hadde fin form. Synd vi ikke hadde noen ordentlig ridebane, for jeg tror han kunne blitt rimelig flink p banen. (Senere fikk jeg vite at han hadde en kronisk hovsykdom s dette stemmer jo ikke, det ville blitt for mye belastning for han). Hvertfall, etterhvert som tiden gikk og vi trente mer og mer, fikk han svrt s mye skryt. Han lignet en liten fullblods, men vakker nakke- store muskler og han jobbet faktisk kjempegodt. I tillegg var det litt som et hund og eier forhold, han ville gjerne gjre meg fornyd og han elsket kos og prat:) Og over tiden hadde han selvsagt lrt meg kjenne, s han visste hva jeg forventet nesten til enhver tid. Det var fantastisk m jeg si, og jeg savner det n. Men, jeg hadde n vrt sammen med han hver eneste dag i mange timer over tre- fire r. Vi vant ogs en gymkhana husker jeg, det var artig.

Og jeg vil ikke si at jeg gikk lei, men merkelig nok ble jeg mer og mer klar over hvilket ansvar jeg hadde, hvor avhengig han var av meg og hvor mye penger jeg brukte p han. Og i tillegg begynte jeg f lyst til gjre andre ting, men jeg ville ikke at andre skulle ta seg av Wotan. Likevel skjnte jeg tilslutt at jeg mtte selge eller sette han bort p for. Huff, at jeg gjorde det. Fikk solgt han med alt utstyret sitt for 12000kr, til et hyggelig par fra Jessheim. Og jeg fikk beskt ham en gang fr de dessverre ringte meg (01.april av alle dager) og fortalte at han hadde en kronisk sykdom i benet og at de derfor ikke kunne ha ham lenger. De ville trene hardere enn det han kunne. Og jeg hadde da brent alle broer hos stalleieren jeg hadde han hos tidligere, s jeg kunne ikke ta han tilbake:(

S, etter ha fortalt denne lange historien, som likevel er kuttet ned ti tusen ganger, kommer poenget:) JEG SAVNER HESTEN MIN! S derfor har jeg sjekket litt annonser for forryttere, og i dag fant jeg en jeg likte.. Dessverre hadde hun alt funnet en forrytter til hesten sin, men hun trengte en til trene en annen hest snn at denne ble salgbar. Og det er veeeeldig midt i blinken for meg, men har jeg tid? Tler jeg at den blir solgt hvis jeg jobber masse med den? Klarer jeg trene den som hun damen vil? Har jeg tid? Viktig ha tid. Hvertfall for meg, siden jeg har en tendens til g veldig opp i oppgaven. Og, eneste minuset, hun vil at den skal trenes i sprang fordi det likte hesten godt. Jeg er dressurperson egentlig, men man trener vel helst ikke s mye sprang selv om hesten skal bli spranghest. Det blir vel mye bakketrening og snt. Kanskje jeg m lese litt bker igjen fr jeg begynner med akkurat sprangtreningen:)

Er litt bekymret for fortelle samboeren min, han synes vel det kommer til g utover skolen og jobben.. Men jeg kan jo faktisk med hnda p hjertet si at jeg har ganske mye ekstra tid. Men da blir det mindre strikking, hehe:)
Jeg fr tenke litt mer p det kanskje..

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits